Schäferhunden er en tysk gjeterhundrase fra 1800-tallet, og er en av de rasene som har flest tihengere i verden.

Schäferhunden har vært enormt populær i flere tiår, og har ligget øverst på listen over mest populære raser i Norge i over 30 år.

Til tross for at den nå ikke lenger troner på toppen er den fortsatt populær, med 1006 registrerte valper i 2010.
 

(Bilde av gjeterhund fra kennel Kirschental  i Tyskland.)
 

Schæferhunden er en av verdens mest allsidige brukshunder og den kan brukes i samfunnets tjeneste som politi og militær tjenestehund, i ettersøkninger og annet humanitært arbeide. Den er også en meget populær familiehund som egner seg bra til både trekking av pulk, agility, kløving og andre former for hundesport.

Schäferhunden er en godlynt hunderase, den skal ikke vise nervøse tendenser men ha gode nerver, den skal være selvsikker,  frimodig og oppmerksom,  den skal være trofast, modig og være villig til å vokte. Dette er de mest fremtredende og karakteristiske trekk hos schäferhunden, og får man en god schäfer er det ingen rase over eller ingen ved siden, når det gjelder anvendbarhet.

Schäferhunden passer godt for aktive folk og kan også bli en fantastisk familiehund, men den er mer krevende enn hva mange tror. Den trenger dressur, oppgaver og utfordringer for å trives og egner seg dårlig som bare "kosehund". Har man tenkt å skaffe seg en hund, som stort sett skal ligge i ro i sofaen og tusle fredelig på en kveldstur, må man vurdere en annen rase.

(Coco Chanel og Ariane av Vestvarden. Bakerst:
 NUCH Torak's Quita.)

Noen oppfatter rasen som ekkel og aggressiv, og det er nok mange som har truffet på brølende og utagerende hunder på gaten. Utageringen trenger ikke å være "dårlig gemytt", men kan bli et resultat av at relativt tøffe, arbeidsomme og robuste brukshunder plutselig skal passe inn i rollen som en rolig familiehund.

Hundene har drifter og energi som må ut på ett eller annet vis, og de trenger å få være aktive, man må legge ned arbeid og tid i oppdragelsen, og man må ha styring og kontroll.

I dag er det mange malplasserte schäferhunder og like mange eiere som ikke vet hvilke hund de har gått til anskaffelse av, og dette er nok hovedproblemet til at man treffer schäferhunder med dårlig oppførsel.

(Karen og Rikke av Vestvarden.)

En schäferhund er opprinnelig en gjeterhund som hadde til oppgave å  vokte og gjete saueflokken. Det er nok mange som har fått seg en overraskelse når man lar schäferhunden tilbringe tid i hagen uten tilsyn, og plutselig oppdager at hunden vokter hele eiendommen, barna og resten av familien, og begynner å bli truende ovenfor fremmede. En schæferhund kan også bli frustrert og sint, og finner på ting av ren kjedsomhet hvis den bare blir anskaffet som kjæledyr.

Den må ha et aktivt liv og få oppgaver ellers begynner den å utføre ting på egenhånd, og da er det ofte vaktinstinktet som ligger latent som vil utvikle seg i form av truing og utagering mot andre mennesker og dyr. Ofte blir det store avisoverskrifter hvis en schæferhund er involvert i et eller annet negativt, dette er også med å skape redsel og negativ omtale av rasen.

(Karen og Rikke av Vestvarden.)

Schäferhundens popularitet har heller ikke bare vært til det positive for rasen. Schäferhunden er en sunn og hardfør rase, men dens popularitet i de senere år har ført til ukritisk avl. Siden schäferhunden er så populær er det også svært mange som driver med oppdrett av denne rasen, og det fører dessverre ofte til at det blir en del mindre heldige resultater. For å tilfredsstille etterspørselen, har det ikke alltid blitt tatt hensyn til hverken helse eller mentalitet i stor nok grad, selv om de aller fleste oppdrettere som er tilknyttet raseklubben er seriøse i sin avl.

Som hos mange andre hunderaser er det også hos schäferen oppstått en del sykdommer som delvis skyldes uvitenhet ved avl, og  miljømessige endringer. Rasen er dessverre også arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA). HD og AA en arvelig misdannelse av hofteledd og albuer, som kan føre til at hunden blir invalid før den når midt i livet. Allergi hos schäferhund og andre raser ser ut til å være et økende problem, om dette skyldes miljøfaktorer eller arvelige årsaker er usikkert.  Grunnet populariteten og en del "uaktsom" avl på schæferen, er det også en del svært stressede og nervøse individer som langt fra er idealet som karakteriserer en god schæfer.

Det har den siste tiden vært mye fokus på schäferhundens anatomi og spesielt schäferhundens vinkler. Filmer, av ukorrekte oppbygde hunder med sterkt avfallende kryss som  er overvinklet i bakparten og har problemer med bevegelsene, blir omtalt som om  det er slik schäferhunden ser ut.  Dette er eksteriøre feil og rasedommerne både i Tyskland og Skandinavia slår ned på disse feilene. I rasestandarden til schäferhunden står det: "Enhver tendens til overvinkling i bakparten reduserer fastheten og utholdenheten og derved bruksegenskapene".

England og USA som ikke er medlem av FCI, liker ekstremiteter, og man finner nok flere av slike overvinklete individer i disse landene som kan bli godt premierte. På spesialutstillinger for schäferhunder går disse ukorrekte oppbygde hundene som har problemer med bevegelsesmønsteret bakerst i klassene.
 

Schäferhundvinner fra Amerika. "Skrekk og gru".	Schäferhundvinner fra Norge. Harmonisk og korrekt oppbygd.

Ofte ser vi også at enkelte brukshundinteresserte skal ha en ”ekte” brukshund. Dette er hunder som er kvadratiske uten vinkler, man kan gjerne kalle dem "brukshunder", men de minner ikke mye om hvordan en schäferhund skal se ut. På utstilling får slike hunder ofte problemer med bevegelses mønsteret og fremstår som lite ønskelige typer.

Ellers i media og på diverse forum blir schäferhunden  "rakket" ned på som om det ikke finnes friske eller brukbare individer, og at rasen er ødelagt. Dette er gjerne mennesker som har vært uheldig med sin schäferhund og "spyr" ut negativ omtale om rasen. Voldsomt ødeleggende for verdens beste hunderase med slike uttalelser fra mennesker som ikke har kunnskap om rasen, og urettferdig mot de oppdretterne som jobber for rasen, og oppdretter flotte individer når det både gjelder sunnhet, mentalitet og korrekt oppbygde schäferhunder.

NORSK SCÂFERHUNDKLUB

Minimumskravene raseklubben setter for at schäferhunden skal kunne brukes i avl, er at den skal  røntgen undersøkes og ha godkjente hofter og albuer, den må ha bestått mentaltest og den skal være avlsgodkjent.

Man bør  rådføre seg med Norsk Schäferhund Klub, og/eller kjente oppdrettere før eventuelt kjøp av schäferhund. Grunnet populariteten på rasen er det mange som avler utenom raseklubben og ikke bryr seg om mentalitet og helse på foreldredyrene. Å kjøpe schâferhund, og kun se på kull som er "godkjent" av avlsrådet i Schäferhund klubben, er dessverre ingen garanti for å få en vakker, sunn og frisk og god brukshund, men  man er sikret at foreldredyrene har minimumskravene raseklubben krever for at de kan bli brukt i avl.

Målsettingen for alle oppdretterne må være å avle frem typeriktige, sunne, belastbare og bruksdugelige schäferhunder. Det snakkes om utstillingshunder, brukshunder, familiehunder, sportshunder eller hva de måtte kalles. Den korrekte schäferhunden skal inneha alle disse egenskapene.

 Raseklubben arbeider for å ivareta rases egenskaper som en av verdens mest anvendbare hunder. Det er anvendbarheten som har gjort schäferhunden til den populære rasen den er i dag, og formålsparagrafen til raseklubben omhandler utdanning og/ bruk av rasen, hvordan klubben skal drives sammen med rasestandarden, og regler for avl og oppdrett. Det jobbes stadig for å bedre dette gjennom strenge avlsrestreksjoner.

Ved valg av schäferhund og som medlem av raseklubben får man også tilgang til det mest aktive hundemiljøet i Norge og verden for øvrig. Norsk Schäferhundklub er en av de ledende organisasjoner i Norge når det gjeldet utdanning og prøver/konkurranser for hunder.